178 Hagebolig

Arkitekttegnet enebolig på Hasle, Oslo. 90m2, korsplan og kledd i tegl.

I en velstelt hage på Hasle, i Oslo sentrum, skal det tegnes en ny enebolig. Spørsmålet er hvordan det kan tegnes noe som styrker heller enn svekker hagen og hvor mye formgivning kan egentlig 90m2 imøtekomme?

Tomten ligger lyst og luftig på høyden. Det betyr også at vinden får godt tak og med den kommer lydene som bryter idyllen, av de omkringliggende gatene og bylarmen fra Carl Berner.

Utfordringen med mindre nybygg er blant annet å finne ut hvor mye de tåler å formgis. Grepet må være klart og uten for mange dikkedarier, ren og tydelig. Samtidig skal den være omsorgsfull overfor sine eiere. Og ha klare reaksjoner på omgivelsene, som hvor det står og hva det omgir seg med, hvor det åpner seg og lukker seg.

Hvordan kan vi bygge et lite univers av eiendommen?

Etter en serie skisser rundt gårdsmotiver, historier som spiller opp den eksisterende boligen som et slags herskapshus og gir nybygget rollen som driftsbygg, blir det klart at det heller må være to likeverdige bygg.

Jeg forestiller meg at den nye eneboligen er som noe vi oppdager, som vokser opp eller graves frem. Og selv om den blir mye mindre enn den eksisterende boligen, er den ikke underlegen. De skal være som to søsken.

Løsningene finnes i en korsplan. Og som et hus av murstein.

Korset har familiebånd til det eksisterende huset, som gjennom tilbygg har oppnådd en tilsvarende plan. Men i vårt tilfelle er det rendyrket, grafisk utvetydig. Slik får denne broren eller søsteren et tydelig temperament. Tegl der søskenet er tre, renskåret der det andre er tvetydig. Mindre, men tyngre, tydeligere.

I forhold til spørsmålene våre er fordelene at planen på samme tid gir fire, distinkte og delvis beskyttede uterom og tilsvarende tydelige innerom.

Mens inngangspartiet og en brosteinsbelagt plass for morgenkaffe ligger på nybyggets ene side, er tyngden av uterommene lagt på hagesiden. Bygget vender seg slik at det skaper to solfylte og lune hjørner med kjøkkenet liggende i midten. Et for lunsj ute mot drivhuset, det andre for kveldssol og middag under epletrekronene.

Samtidig gir de fire armene tydelige innerom med hver sitt karakteristiske forhold til omgivelsene, avgrenset og definert i bakkant av et sentralt badeværelse som går gjennom alle etasjene. Dette har også økonomiske og praktiske hensyn.

Slik kan den nye boligen skape lange kikk til tross for sitt begrensede fotavtrykk. Diagonalen fra rom til rom får planet til å føles større enn det er. Dette understøttes av badet i midten som både avgrenser hvert rom og hindrer fullstendig oversikt, men også tillater at alle rommene flyter over i hverandre.

Faren med en slik symmetrisk plan er at den blir statisk, stagnert.

Dette løses ved at to av armene får vokse litt og på den måten danne et hierarki mellom både de innvendige og utvendige rommene. Det styrkes av at snittet favoriserer peisestuen som får være dobbelthøyt, med en liten teaterbalkong fra soveromsfløyen og ned. Dermed får også fasaden til peisestuen knekke skrått inn, for å skape en overraskelse, men også for å vise ydmykhet overfor det eksisterende huset og rommet mellom de to boligene.

Fasadene er tette mot gaten, for å gi ro og kanskje noe mystikk. Mot hagen åpner det seg med store dører og vinduspartier, før fasadene igjen sakte lukker seg mot sine naboer.

Godkjent skisseprosjekt, snart byggemeldingsklart. Oppdateres.