Å bygge en dør

Å bygge en dør

Jeg har bygget to tredører i mitt liv.

Den første av dem et tofløyet sett, bygget av finérplater på konstruksjonsvirke, fylt med noe kork jeg hadde liggende. Det er et årti siden, men den gang ble det klart for meg underveis i prosjektet at det var et helt hierarki av dører, oppbygginger og ulike grader av håndverksferdigheter bak dem. Og at finerdøren jeg da var i gang med å bygge var simpel, i ordets fulle forstand.

Denne gangen var det noe helt annet.

En ekte dør, i heltre eik og med glass og speil, bygget opp av såkalt tappsammenføyning. Baderomsdøren. Som med alt annet betød det at vi lenge gikk uten. Ingen privatliv til leilighetens mest private rom. For jeg hadde bestemt meg for å gjøre det ordentlig. Og det tok tid.

Tapper og hull er en eldgammel måte å samle treemner på. Det gjøres ved at en tapp skjæres til i enden av det ene stykket og et tilsvarende, passende hull meisles ut av det andre. Dette må gjerne gjøres ganske presist, for tappen og hullet skal sitte tett nok til at emnene festes på denne måten.

Det slår deg, om du velger å bygge en dør, at det er mer komplisert enn du først kunne trodd. For mange er døren, spesielt innerdøren, et masseprodusert byggevareprodukt. Under vinduet i hierarki. Og jeg kan forstå det: Den utfører en enkel, mekanisk oppgave - i prinsippet et stykke vegg som åpnes og lukkes for å slippe deg, lys, lyd og luft inn. Eller lukke dere ute.

Men som med så mye annet er det enklest på overflaten. Begynner du å tenke på at hvis døren skal gjøre seg nyttig må denne oppgaven utføres med en forholdsvis stor grad av presisjon, i allslags forhold, hengende på noen slanke hengsler på én side som igjen skal tåle ganske store krefter i disse små leddene, at den kanskje får et par sekunders hovedrolle i en krangel eller må tåle å smelles til side når en ny sofa skal inn, begynner det å bli mer komplisert.

Dørene som byggevarehandelen selger er gjerne hule. De utgir seg for å være speildører og ser tilsynelatende ut som herskapsleilighetens, men slik er det ikke.

Speildørene, eller fyllingsdørene, er nemlig ikke først og fremst estiske. De er lavteknologiske løsninger på en rekke av de overnevnte problemene og nettopp derfor er de staselige.

Trevirket er vakkert dels fordi det lever. Det krever litt plass, noen marginer, for å få lov til å utvide seg og krympe i takt med at årstidene forandres. Marginer og uforutsigbar bevegelse er det siste du ønsker i en dør. Som altså skal lukkes og åpnes både vinter og sommer uten å sige i gulvet eller kile seg i karmen. Før hule, formstøpte plastdører, finérdørene eller til og med skruer og spiker lå løsningen i speildøren. Som er et resultat av tappesammenføyningen.

Disse gamle heltredørene er bygget opp med én ting for øyet. Å kunne tåle tidligere tiders enorme luft- og temperaturforskjeller innendørs uten å deformeres.

Rammen er utformet som to kraftige, vertikale trestokker med tappehull. På tvers ligger to, tre eller fire horisontale stokker med tapper i hver ende. Disse skal slås sammen til en stiv ramme, men det lages først et spor på innsiden av alle stokkene. I disse sporene skal nemlig felt av treplank settes inn og disse må også kunne bevege seg. Dermed blir de liggende å «flyte» i sporene på en slik måte at de alltid tetter. Med andre ord er hele døren et system av mer eller mindre bevegelige deler som fungerer sammen slik at treverket kan utvide seg eller krympe og la døren bevare sin form.

Og alt dette avhenger av at snekkeren i utgangspunktet hadde kunnskapen til å velge materialer som ikke ville slå seg. For det får du ikke gjort noe med, uansett hvor mye delene kan beveg seg.

Å slå seg er nemlig noe annet, noe ingen snekkerferdigheter kan tilpasse seg. For ikke bare kan trevirket utvide seg, det kan også bøye seg. Både i tverrsnittet og i lengderetningen. Denne kraften er så stor at det kan rive med seg både karmer og vegger. Kvaliteten på treet, hvor og hvordan det har vokst, hvor tørt emnet er, hvordan det har tørket og hvor på treet det ble hentet, kan i stor grad forutsi dette. Det er med andre ord uforutsigbart for folk flest.

Døren er derfor stappfull av kunnskap.

Disse løsningene som er så sofistikerte, som blir symboler og som vi siden replikerer på billige, forutsigbare måter. Grunnen til at de er billige er selvfølgelig at de fjerner alt håndverket og alle vurderingene og hensynene som måtte ligge bak for å lage den opprinnelige. Det er tross alt veldig mye lettere å lage plastformen, som kanskje ikke holder seg i utseende eller har karakter, men som holder seg i formen.

Historien er til gjengjeld borte. Denne fortellingen fra et sett materialer og menneskehender, til deg. Et av alle disse elementene som bygger opp et hjem. Akkumulert utgjør det mange tapte detaljer.

Til slutt publiserte jeg noen bilder av døren og fikk et par henvendelser om å bygge flere av disse. Svaret var kort: Hell no! Alt arbeidet, presisjonen og uroen over at emnene skulle slå seg - jeg forstår hvorfor en vell-laget heltredør koster det den gjør. Faktisk tenker jeg nå at det er billig.

Jeg tok på meg å bygge en dør for å bli bedre kjent med denne ydmyke arbeidskaren i boligen. Og endte med å forstå hvorfor en god dør koster litt.