Hva gjør vi når tingene ble for perfekt?

Hva gjør vi når tingene ble for perfekt?

I det eikepluggen slås inn så hardt at jeg frykter beina skal sprekke, lener jeg meg mot bordplaten og kjenner den en av de tre plankene skli ut igjen. Med den siste pluggen festet er rammen stiv, men jeg får meg ikke til å lime sammen de tre, brede askeplankene som utgjør bordplaten.

Det finnes nemlig et punkt for bearbeiding hvor håndverket overtar historien fra materialet. Der det ikke lenger er tydelig hva objektet er laget av. Akkurat det var sikkert litt spennende da alt var laget av enten sten eller tre, men i dag kan det bety alt mulig. Plast, papp og tre, eller som oftest en kombinasjon av disse. Før du har kjent, løftet, smakt, luktet på det aner du ikke.

Og svevende i slik syntetisk ambivalens skal ikke bordplaten havne.

1. Den umulige jakten på perfeksjon

Håndverket har siden tidenes morgen arbeidet mot en perfeksjon som demonstrerte gudegitte nådegaver. For en møbelsnekker vil ikke det bare si å kunne bearbeide treverket sitt med kroppens to never og noen metallredskaper. Emnet skal også være godt. I alt fra hvordan treet har vokst, felt, skåret, tørket lenge, helst sakte, og til slutt valgt med omhu.

Uten lasermålere og maskinverktøy Å klare seg gjennom alle disse leddene med en rett og jevn bordplate var et mirakel. Rett og slett.

I dag er det en bagatell. Vi har slaktet og tvunget materialene rundt oss til å føye seg etter våre industrielle behov for forutsigbarhet. Maskiner med laserøyne bearbeider materialer utviklet for hverken å koste så mye eller leve så mye, til møbler og bordplater.

Derfor er de tre litt ujevne askeplankene på vårt spisebord et slags bevis. På at de er ekte. På tråden som går fra fra hver av disse plankene og tilbake til treet de kom fra, om du er åpen for slikt. Men også et symbol på hvordan kunnskap har forandret seg. Og deg.

Og hvordan vi som bygger, forteller historier.

I likhet med ultraprosessert mat har ultraprosesserte materialer overtatt omgivelsene dine. På samme måte som du tvilsomt plukker dine egne poteter og lærer å kjenne jorden på hendene, hugger du kanskje heller ikke din egen ved. Hadde du gjort det ville du av lukt og følelse kjenne forskjell på bjørk og furu. Men du er ikke alene i å kalle det hele det litt plumpe ordet: tre.

Og derfor må historiene våre fortelles med færre nyanser. De må være tydeliger, bryte gjennom støyen og skape direkte assosiasjoner.

2. Den plutselig mulige jakten på perfeksjon

For et århundre siden var maskinlaget brød den ypperste kvalitet penger kunne kjøpe. Det representerte hygiene og fravær av ulike sopp- og gjæringsrisiko. Noen av disse, som ergotisme, skapte så voldsomme hallusinerende brød at flere mener de var opphavet til konkrete heksejakter.

Fra en uskyldig brødskive til ufrivillige LSD-trips. Nå er det faenmeg nok, har jeg alltid tenkt at de ville sagt til over frokosten og slått neven i det skjeve bordet så planken fløy veggimellm. Skjeve vegger i mellom. Uansett, poenget her er formdilingen i arkitektur, hvor det håndlagede kan bli så organisk, upresist at det ikke klarer å fortelle om sin komposisjon.

Forestill deg aldri å ha sett en rett linje, opplevd to like store kopper eller en jevn bordplate. Der hver linje er skakk som en spasmisk lønsjdranker og all geometri kun forståelig i intensjon, aldri i utførelse. Dette er selvfølgelig alltid sant. Noe fysisk er aldri så matematisk perfekt som i teorien.

Det gjør likevel streben etter maskinlaget perfeksjon så forståelig. Ta i betraktning at overvekten av folks omgivelser og hva de omga seg med var så langt fra perfekt at det sterile var som en våt drøm.

Finslipte, avrundede kanter, myke, buede tresammenføyninger. Bearbeidet dithen at materialet knapt er gjenkjennelig. Hvor det nesten ikke kunne bli fremmed nok. For ønsker vi oss ikke alltid til det nye, mot det fremtidige og er ikke dette alltid, i hvert fall til dels, håpet om å reddes fra sin samtid. Og om ikke du tror helt på redningen, så i hvert fall distraheres. Lite visste de den gang, for halvannet århundre siden, at alt en dag skulle kunne bli ugjenkjennelig.

Har du tenkt over hvor dette punktet ligger? Hvor går råvarer fra å være naturlige til å bli noe helt annet, noe ugjenkjennelig? Treet blir tømmer og er fremdeles kjent. Er det også gjenkjennelig som listverk? Hva med finerplater, papir? Trefiber? Sukker?

Men vi søker nå en ny balanse hvor historien er tydelig nok til å ha en stemme.

Det som i ti tusen år, kanskje lengre, var livet, er det ikke lengre. Ingen gradvis overgang, men et smell. En teknologisk eksplosjon. Maskiner med nanometerpresisjon, sikker langt mindre også, i greske måleenheter jeg aldri har vært borti.

Noen vil alltid komme snublende og sydende av snusfornuft hevde at den største konstanten i menneskeheten, er menneskenes ide om at de er annerledes enn resten av menneskeheten. De peker på noen idioter som ikke trodde på internett, eller frykten for togene da de kom. Si at det er menneskelig å frykte fremtiden, sier at dette er livet ustoppelige fremskritt og ingenting unikt.

Men dette er unikt. Ikke bare har vi for første gang oppnåelig perfeksjon, med perfekte, forutsigbare, kunstige materialer. Vi lever ikke lenger i denne verden. Vi lever på disse blanke, mørke flatene, som når vekket trekker oss inn i universer vi fortapes i. Som Narcissus i sin refleksjon i vannet.

3. Åpenbaringen om perfeksjon

Hverdagene preges i økende grad av en sjelden tilfredsstillende søken etter ro. I slalåm mellom stødig tappet selvdisiplin til trening, mobilfri og tilstedeværelse, fokus, kanskje lese bok, mellom ultraprosessert mat, dårlig tid, karriere, parterapi, prøverørsutredning og gjeld. Mellom dette forsøker vi finne ro i det enkle, ekte og avleselige.

God arkitektur består blant annet av å vise hvordan tingene blir laget, gjøre håndverket og prosessen til skjønnhet og materialene tydelige. Dette har jeg tenkt på som en forkjærlighet for det enkle og stolthet over håndverkernes arbeid, men kanskje er det vel så mye formidling. Å trekke til side sløret og fortelle.

Mursteinen som er stablet i et forståelig prinsipp, tømmerhytten, kjøkkenskroget med synlige sammenføyninger, de små fortellingene om hvordan noe er satt sammen. Om rekkefølge og utfordringer og løsninger.

Dette har ledet til en bølge, forbi modernismen, av en slags superoppriktighet eller hypereksponering. Ingenting er hellig. Kledd nakne skal bygningsdelene og beslutningene eksponeres. Fugen, skummet, plastikken viker for å synliggjøre utfordringene og spørsmålene håndverkeren har stått ovenfor. Så glipene får stå, kilene får stå. Til og med gipsen kan få en renessanse.

De vises frem fordi de alle er små ord og setninger i en større historie om hvordan det du bor i ble til.

Og de viser at det finnes noe ekte og at det har vært et menneske bak i hvert fall dette, i de ellers stadig mer syntetiske omgivelsene.

Her forutsettes at det moderne mennesket er en Teslakjørende, pseudoprogressiv, boujole-elskende, mobilforankret småbarnsforelder som egentlig intet forstår av hvordan noe rundt ham eller henne er skrudd sammen. Og på et vis er det jo sant.

Heldigvis ønsker vi å lære. Vi ønsker å se dette enkle, nære og praktiske som vi, i motsetning til vår mobil eller elbil, faktisk har forutsetninger for å kunne forstå. Som kan fortelle en historier i flere akter. Om materialet, bearbeidelsen, håndverket og til slutt, tiltakshavers liv.

På dette tidspunktet har vi alle sammen hørt nok vakre ord og intelligente setninger omsvøpe fattig arkitektur, nok markedsføring og jura pakket inn som fornuft, nok bebrillede smartinger lire av seg forførende teorier som kuliminerer i pinlig avslørende prosjekter. Jeg er ikke lenger så opptatt av den intellektuelle, akademiske arkitekturen. Mere fascinert er jeg av dem som mestrer det både ytterste enkle og kompliserte språket - intuisjon og assosiasjon.

Derfor lager jeg meg et bord som består av tre store planker. De er løse og det er ikke praktisk, men jeg får meg ikke til å skru dem sammen, eller lime dem. For da er de plutselig bare en plate. Som dem av papp du får på Ikea. Men dette er ikke en plate, dette er tre, enorme askeplank. De er ekte og de er staselige og det vil jeg du skal tenke på når du setter deg til bords.

De har verdighet og den vil jeg liksom føle på.