Karakter, kvalitet eller kapital

Skisse: Karakter, kvalitet eller kapital?

Knut Folstad, Arkitekt

Vi skal ikke bare selv gå gjennom livet og få karakter, selv skape oss en karakter, men kanskje også sørge for å oppføre en karakter. At det vi setter ut der i verden liksom forhøyer noe, enten det bare er intuitivt, som jeg er opptatt av, eller intellektuelt og akademisk.

Men dette krever ressurser. Som et tokomponentslim må det tyte kapital ut den ene tuben og kultur fra den andre. Når dette blandes blir det aralditt-eliten i samfunnet. Misunnelsesverdig styrke. Enormt vedheft. Men det er som om noe er i forandring. Kanksje allerede endret. For sjeldnere og sjeldnere virker det som kultur eller dannelse kommer ut av den andre halvpart. Og da fungerer altså ikke tokomponentslimet

En annen todeling: Fra tiden jeg selv vokste opp i og inntrykket jeg har av enda eldre dager, virker det som det var to relevante konkurransemodeller. Kvalitet og besparelser.

Mens de besparende, eller økonomiske som du ville kalt dem i dag, alternativene var forbeholdt en slags kynisme eller fattigdom, var kvalitet liksom den rake rygg. Å spare ut over det nødvendige var både i religion og fiksjon en slags skammelig egenskap. Ikke bare gjerrighet, men noe ynkelig, åndsfattig. Som Ebenezer Scrooge i en julefortelling.

Kvalitet var dit min farmors penger gikk når hun hadde råd, det var hit min mormors penger gikk fordi hun hadde råd. Og det virker som vi også som samfunn tenkte slik.

Et helt årsbudsjett på en jernbanestrekning, vakre skolebygg, rådhus, sykehus. Riktignok kunne enkelte betale for kashmir mens du selv måtte tre på deg stikkende grovull, men ideen var den samme. Du betalte det du kunne for så god kvalitet som du kunne tillate deg og planla ikke for å stikke noen ekstra kroner i lommen etter handelen. Gjorde du ikke?

Denne tanken sprang ut fra en splitter ny E-buzzen jeg så stå på gaten hin dagen. Reklamen påklistret var for en samlte vaktmester-, gartner- og vasketjenste. Og sliten av en bytur med anmasende konsum-inntrykk, tenkte jeg på at selv ikke gartnertjenesten er trygg lenger. Denne bilen vekket ikke følelsen av kvalitet i noen av disse tre tjenestene og det virker som all business er slik nå: I bunn og grunn det samme effektiviseringsmaskin trukket i ulike farger, reklamer og drakter. Som forsøker levere så lite som mulig for så mye som mulig og samtidig være så umulig som mulig å ansvarligholde.

Begynte spinkingen med den industrielle, post-industrielle eller teknologiske revolusjon? Eller er dette en følge av noe sekulariseringen bragte med seg?

Fordi økonomien blir så mye dårligere for arbeiderklassen, eller fordi tilbudet av mye lavere kvalitet øker og det finnes et disiplin- og informasjonsvakuum? Eller er det en annet vakuum, et moralskt? Er det en uforutsett negativ konsekvens av et godt sosialdemokrati? Eller er det et resultat av aggressiv anti-elitisme?

Som lidende arkitekt er det langt opp til de mest velstående i samfunnet. Men når jeg ser der opp blendes jeg ikke av varme og lys og fristelser. Overklassen representerer sjelden en forlokkende verden av inntrykk og livskunst, men mere og mere virker som restylaninjesterede, hårtransplanterede sportsbilkjørende idioter som kun skal til sin yacht. For der å scrolle enda mere enn meg.

De bruker masse penger på marmor og snyter håndverkeren for et par hundre tusen. De overlater til innvandrerne å lese sin Hamsun og Johan Harstad eller Jon Fosse, men gir selv heller ut dårlige popsanger og kjøper seg modellstatus og det er bare ikke inspirerende. Det er udannet. Jeg blir utmattet.

Og mens det her liksom foregår er det de vanlige menneskene som har ansvar for å bygge norsk arkitekturhistorie.

Hadde det ikke vært for at ansvarsfordelingen er som i et parforhold med en bortskjemt guttemanns nybakte småbarnstilværelse, hadde det vært komisk. Men det er altså bare sørgelig. Jeg savner den tid hvor penger kjøpte noe vi andre kunne drømme om. På samme måre som jeg ikke bryr meh om en statsminister hvis yndlingsforfatter er Jo Nesbø, vil jeg foretrukket at dem med mer enn meg representerer i hvert fall noe å strekke seg etter.

Kanskje er det vakuumet etter religionen vi må sørge for å fylle, hvor det moralske jernteppet lå nesten like tungt over overklassen som arbeiderklassen. Jeg ønsker meg i hvert fall en overklasse med noe dannelse, en overklasse som igjen ønsker seg å bygge god arkitektur, eksperimentere og lede an utviklingen, ikke forfallet