27.11.2018 - Knut Folstad
Da jeg leste de oppspilte utsagnene gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Ikke enda en gang, tenkte jeg mens jeg scrollet nedover artikkelen i Aftenbladet, publisert 23.11, angående Paradisutviklingen ved bykjernen i Stavanger. AkerBP ønsker lokaler nærmere sentrum, der de attraktive kvalitetene nok er flere enn dem som finnes ute på Jåttåvågen hvor dem og flere andre nå holder til i en slags kontorby. Og de synes åpenbart det er trist der. Jåttåvågen, et område som for omtrent tyve år siden lovet liv og utvikling, men som etter en serie beslutninger har vist seg å ende som alle andre utbyggingsområder. At havnefronten mellom Stavanger, Forus og Sandes ble som den ble er selvfølgelig ikke Akers feil, men heller en kombinasjon av politiske vedtak, dårlige prioriteringer og utbyggerstyrt utvikling. Tomten var det i utgangspunktet ingenting galt med, den hadde, etter manges mening, enormt potensiale. Men svære kontorkomplekser generer sjelden liv, heller foretrekker de å bite seg fast, som igler, på det bylivet andre, mindre lønnsomme bedriftstyper har brukt årevis på å generere. Det krever en sjelden harmonisk innstilling, det å utvikle kontorbygg av størrelse som også kan gi noe tilbake til nærområdet det befester, og ønsket om å kapre en av de beste byutviklingstomtene i Stavanger for eget bruk, forteller meg at Aker ikke er innstilt på å ta disse kostnadene. Men profileringsmuligheten i et «signalbygg», hark, spetakkel, ved innkjøringen til sentrum, ruvende ved Strømsbruen - for en seier! etter at skyskraperønsket til Røkke nå ser ut til å måtte vente i Oslo. Så kan han heller ta Stavanger. Forvikling, utvikling, utvinning. Tomt. Tomten som nå sjongleres mellom oppspilte hender ligger ved Hillevågsvannet og strekker seg fra Strømsbruen til Lagård Kirkegård, en lang arm fra Stavanger Sentrum til Gandsfjorden, mellom Storhaug og Våland og nesten til Hillevåg. Peter Hernes opplyser at han selv synes det er en strålende ide å gi den fra seg. Om hans intensjoner er gode har jeg ingen forutsetning for å si, men beslutningen er dårlig og at han er så ivrig etter å få gjennomført, bekymrer meg. Han nevner noen half-ass klimaargument, basert på knutepunktretorikken, for å forsvare at Høyre sikler etter å få oljekonsernet inn til sentrum. Men trass alt som gikk skeis på Jåttåvågen, kan det ikke være tvil om at området i det minste fikk holdeplasser nok. Hvor mye klimakjærlighet det er i å kaste bort byutviklingsmuligheter for å være på godsiden av en gigantisk næringsvirksomhet er derimot tvilsomt. I kjernen av enhver byutvikling burde det ligge en forståelse for prinsippene for godt byliv. Byen er en tett organisme som hele tiden balanserer mellom muligheter og klaustrofobi. Å forlate Breiavatnet og bykjernen for å spassere opp Lagårdsveien er en sørgelig opplevelse. Bilene suser forbi politistasjonen og brannstasjonen, noen nyere kontorbygg, billig utseende, blottet for arkitektoniske verdier. Jeg husker engang vi kjørte forbi her, meg og en råskinnet tømrer på vei fra byggeplass. Da vi hadde passert Statens Hus skar han en grimase og brøt ut «det er noe forferdelig, det der» og jeg lovet aldri å tegne noe sånn. Lagårdsveien er ikke Københavns kvarterer eller Gamle Stavangers brolagte gater, Lagårdsveien er en etterlevning fra en annen tid som ikke klarte seg så godt. Heldigvis ligger Våland og Storhaugs hyggelige gatestrøk på hver side, vekk fra kontorbyggenes triste fasader og asfaltens ødslige karakter. Slipper du deg ned herfra kommer du til tomten som lenge huset Linjegods. Som et stort, jomfruelig areal mellom bykjernen og bydelsbebyggelsen, rommer området muligheten til å lage et bindeledd. Til å balansere Lagårdsveiens kontorbygg med noe mer vennskapelig og tilgjengelig. Det kunne sågar blitt parkdrag og sjøbad - tomten er vanvittig interessant med alle områdene som møtes her, med Strømsbruen og havnen og togsporene og litt skjermet fra trafikken kunne mindre kontorer vært spredd mellom boliger med utsikt mot overgrodde togspor, Lifjell og vannet, med en sti som snor seg mellom byggene med barnehager og et realistisk bylivsmiljø, et nytt blikk på trehusmotivet, urbanisert der tomten strekker seg mot bysentrum, ah, men nå lar jeg tankene løpe avsted. Ved munningen av Hillevågsvannet, mot Gandsfjordens åpne strekk og med Ryfylkeheiene som bakteppe, er ressursene enorme. Her eltes Våland mot Storhaug via Strømsbruen, og Hillevågsvannet blir til det reneste badevann så fort båtbryggene forlates. Det oppføres nå et boligkompleks her, tilsynelatende likeglad med potensialet det hadde for å skape kvaliteter. Med et gjespende «moderne» uttrykk og banale grep har bebyggelsen landet kliss i vannkanten uten å gjøre noe ut av denne muligheten. Det virket åpenbart å forsøke bygge et bindeledd mellom bydelene, men heller ikke dette har de involverte klart å gjøre. Tilrettelagt for et urbant drag som trakk den velltrådde sykkelstien fra Stavanger til Jåttå inn mellom boligene, som laget en overgang mellom bykjernen og forstadsbegyggelsen, mellom noen bygg som var bedre dimensjonerte og hadde et sterkere ønske om å lage en atmosfære enn dem som nå reises. Ingenting av dette lykkes. At FrPs Wedler hanestolt signerer prosjektet burde gjøre folk pinlig berørt. Men greit nok, et dårlig trekk og det er for sent å ta det tilbake. Det ble tross alt boliger og noe fornyelse, om enn et sløseri av muligheter. Til gjengjeld blir det absurd om prosessen skal gjentas. Mer enn det, faktisk, Hernes virker å være i fistel over å komme i gang med et prosjekt som smeller et kontorbygg opp på andre siden av Strømsbruen, der hvor anledningen nå foreligger til å rette opp i forrige bommert. Rundt om i hele Europa har røyspyttende, hektiske industriområder sakte, men sikkert blitt stillere, roligere, før de siste hvite, skyene forsvant mot himmelen. Ofte strategisk beliggende havnetomter kan nå plutselig utvikles til boligområder. I pressede bykjerner er det en sjelden mulighet som får både utbyggere og kommunens kasserere til å gni seg i hendene. De sikler etter å markedsføre liv, men glemmer å skape det. Det skal selges, eufori! og glemt eutopi. Med en overflod av slike tomter har Stavanger hatt enestående muligheter til å utvikle bysentrum, men uten helt å lykkes. Kanskje med unntak av Storhaug Øst, som har dyrket frem en slags karakter og atmosfære. Her på tross av, mer enn som følge av, mer eller mindre vellykkede og vakre utbygginger. Så er det nok heller en medfødt innstilling som har gjort området til hva det er i dag. Utfordringen til Stavanger ligger delvis i asfalten som skar byen i stykker på sekstitallet. Bydelene ble adskilte av tunghendte vegplaner og Lagårdsveiens triste slange gjør at avstandene, som fra Paradis til Våland virker større enn den hadde trengt å være. Et begrep å kaste på tavlen for ønsket byutviklingsfokus kunne vært «bydelssamling». Og dette burde stå som overordnet innstilling for de folkevalgte som roter med utviklingsplaner. Noe jeg ikke klarer å slå fra meg er den langstrakte sjølinjen Storhaug har fått forært, som ikke gjennom noe utviklingsprosjekt har blitt til sjøbad eller noe urban sjøfront. Sett i sammenheng med at Våland og Eiganes er fullstendig avsondret saltvannstilgang, er det utrolig at denne luksusen ikke er bedre utviklet på Storhaug, til bruk for hele byen. «Det vil være en enorm boost for sentrumsplanen, og ekstremt strategisk viktig å få en etablering av denne størrelse…» Noe i Hernes utspill vekker mistanken om at disse vurderingene ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet. I flere år har Stavanger bedrevet noe som kanskje kan kalles byutvidelse, men utenfor nabolagene som har sett heisekraner løfte betongelementer på plass, har byen merket lite til «utviklingen». Linjegodstomten har ikke vakre industrianlegg som Østre bydel engang var krydret med. Til gjengjeld er den stor. Riktig stor. Og etter utbyggingen sør for Strømsbrua ble vedtatt igangsatt uten spektakulære ambisjoner, gjenstår kun denne tomten i rennet fra Våland til Storhaug. Bindeleddet mellom bydelene kan realiseres på dette stykke jord, hvor oppgaven også burde forsøke oppbalansere Lagårdsveiens kontormonotonitet. Når det i tillegg er beliggende så nært bykjernen som det er, ville det vært en gylden mulighet til å skape et selvstendig og godt stykke byutvikling. Hernes kan nå ta lærdom fra lignende felt, andre steder i Norge og gjøre noe med kunnskapen, vi kan gi tomten, på mange måter kollektivt eid og fylt av verdier, til Aker med ekspressbehandling eller bruke den til å skape en mulighet for Stavanger! Kanskje tror ikke Hernes sisntevnte vil komme ham til gode. Men som folkevalgt politiker må han da forstå at god byutvikling er for befolkningen og en glad befolkning kommer også ham til gode.27.11.2018 - Knut Folstad
Da jeg leste de oppspilte utsagnene gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Ikke enda en gang, tenkte jeg mens jeg scrollet nedover artikkelen (Aftenbladet, publisert 23.11). angående Paradisutviklingen ved bykjernen av Stavanger. AkerBP ønsker lokaler nærmere sentrum. Der er de attraktive kvalitetene flere enn dem som finnes ute på Jåttåvågen, hvor dem og flere andre nå holder til i en slags kontorby. Og jeg forstår godt at de vil flytte derfra. Jåttåvågen, et område som for omtrent tyve år siden lovet liv og utvikling, men som etter en serie beslutninger har vist seg å ende som alle andre utbyggingsområder. At havnefronten mellom Stavanger, Forus og Sandes ble som den ble er selvfølgelig ikke Akers feil, men heller en kombinasjon av politiske vedtak, dårlige prioriteringer og utbyggerstyrt utvikling. Tomten var det i utgangspunktet ingenting galt med, den hadde, etter manges mening, enormt potensiale. Men svære kontorkomplekser generer sjelden liv, heller foretrekker de å bite seg fast, som igler, på det bylivet andre, mindre lønnsomme bedriftstyper har brukt årevis på å generere. Det krever en sjelden harmonisk innstilling, det å utvikle kontorbygg av størrelse som også kan gi noe tilbake til nærområdet det befester, og ønsket om å kapre en av de beste byutviklingstomtene i Stavanger for eget bruk, forteller meg at Aker ikke er innstilt på å ta disse kostnadene. Men profileringsmuligheten i et «signalbygg», hark, spetakkel, ved innkjøringen til sentrum, ruvende ved Strømsbruen - for en seier! etter at skyskraperønsket til Røkke nå ser ut til å måtte vente i Oslo. Så kan han heller ta Stavanger. Forvikling, utvikling, utvinning. Tomt. Tomten som nå sjongleres mellom oppspilte hender ligger ved Hillevågsvannet og strekker seg fra Strømsbruen til Lagård Kirkegård, en lang arm fra Stavanger Sentrum til Gandsfjorden, mellom Storhaug og Våland og nesten til Hillevåg. Peter Hernes opplyser at han selv synes det er en strålende ide å gi den fra seg. Om hans intensjoner er gode har jeg ingen forutsetning for å si, men beslutningen er dårlig og at han er så ivrig etter å få gjennomført, bekymrer meg. Han nevner noen half-ass klimaargument, basert på knutepunktretorikken, for å forsvare at Høyre sikler etter å få oljekonsernet inn til sentrum. Men trass alt som gikk skeis på Jåttåvågen, kan det ikke være tvil om at området i det minste fikk holdeplasser nok. Hvor mye klimakjærlighet det er i å kaste bort byutviklingsmuligheter for å være på godsiden av en gigantisk næringsvirksomhet er derimot tvilsomt. I kjernen av enhver byutvikling burde det ligge en forståelse for prinsippene for godt byliv. Byen er en tett organisme som hele tiden balanserer mellom muligheter og klaustrofobi. Å forlate Breiavatnet og bykjernen for å spassere opp Lagårdsveien er en sørgelig opplevelse. Bilene suser forbi politistasjonen og brannstasjonen, noen nyere kontorbygg, billig utseende, blottet for arkitektoniske verdier. Jeg husker engang vi kjørte forbi her, meg og en råskinnet tømrer på vei fra byggeplass. Da vi hadde passert Statens Hus skar han en grimase og brøt ut «det er noe forferdelig, det der» og jeg lovet aldri å tegne noe sånn. Lagårdsveien er ikke Københavns kvarterer eller Gamle Stavangers brolagte gater, Lagårdsveien er en etterlevning fra en annen tid som ikke klarte seg så godt. Heldigvis ligger Våland og Storhaugs hyggelige gatestrøk på hver side, vekk fra kontorbyggenes triste fasader og asfaltens ødslige karakter. Slipper du deg ned herfra kommer du til tomten som lenge huset Linjegods. Som et stort, jomfruelig areal mellom bykjernen og bydelsbebyggelsen, rommer området muligheten til å lage et bindeledd. Til å balansere Lagårdsveiens kontorbygg med noe mer vennskapelig og tilgjengelig. Det kunne sågar blitt parkdrag og sjøbad - tomten er vanvittig interessant med alle områdene som møtes her, med Strømsbruen og havnen og togsporene og litt skjermet fra trafikken kunne mindre kontorer vært spredd mellom boliger med utsikt mot overgrodde togspor, Lifjell og vannet, med en sti som snor seg mellom byggene med barnehager og et realistisk bylivsmiljø, et nytt blikk på trehusmotivet, urbanisert der tomten strekker seg mot bysentrum, ah, men nå lar jeg tankene løpe avsted. Ved munningen av Hillevågsvannet, mot Gandsfjordens åpne strekk og med Ryfylkeheiene som bakteppe, er ressursene enorme. Her eltes Våland mot Storhaug via Strømsbruen, og Hillevågsvannet blir til det reneste badevann så fort båtbryggene forlates. Det oppføres nå et boligkompleks her, tilsynelatende likeglad med potensialet det hadde for å skape kvaliteter. Med et gjespende «moderne» uttrykk og banale grep har bebyggelsen landet kliss i vannkanten uten å gjøre noe ut av denne muligheten. Det virket åpenbart å forsøke bygge et bindeledd mellom bydelene, men heller ikke dette har de involverte klart å gjøre. Tilrettelagt for et urbant drag som trakk den velltrådde sykkelstien fra Stavanger til Jåttå inn mellom boligene, som laget en overgang mellom bykjernen og forstadsbegyggelsen, mellom noen bygg som var bedre dimensjonerte og hadde et sterkere ønske om å lage en atmosfære enn dem som nå reises. Ingenting av dette lykkes. At FrPs Wedler hanestolt signerer prosjektet burde gjøre folk pinlig berørt. Men greit nok, et dårlig trekk og det er for sent å ta det tilbake. Det ble tross alt boliger og noe fornyelse, om enn et sløseri av muligheter. Til gjengjeld blir det absurd om prosessen skal gjentas. Mer enn det, faktisk, Hernes virker å være i fistel over å komme i gang med et prosjekt som smeller et kontorbygg opp på andre siden av Strømsbruen, der hvor anledningen nå foreligger til å rette opp i forrige bommert. Rundt om i hele Europa har røyspyttende, hektiske industriområder sakte, men sikkert blitt stillere, roligere, før de siste hvite, skyene forsvant mot himmelen. Ofte strategisk beliggende havnetomter kan nå plutselig utvikles til boligområder. I pressede bykjerner er det en sjelden mulighet som får både utbyggere og kommunens kasserere til å gni seg i hendene. De sikler etter å markedsføre liv, men glemmer å skape det. Det skal selges, eufori! og glemt eutopi. Med en overflod av slike tomter har Stavanger hatt enestående muligheter til å utvikle bysentrum, men uten helt å lykkes. Kanskje med unntak av Storhaug Øst, som har dyrket frem en slags karakter og atmosfære. Her på tross av, mer enn som følge av, mer eller mindre vellykkede og vakre utbygginger. Så er det nok heller en medfødt innstilling som har gjort området til hva det er i dag. Utfordringen til Stavanger ligger delvis i asfalten som skar byen i stykker på sekstitallet. Bydelene ble adskilte av tunghendte vegplaner og Lagårdsveiens triste slange gjør at avstandene, som fra Paradis til Våland virker større enn den hadde trengt å være. Et begrep å kaste på tavlen for ønsket byutviklingsfokus kunne vært «bydelssamling». Og dette burde stå som overordnet innstilling for de folkevalgte som roter med utviklingsplaner. Noe jeg ikke klarer å slå fra meg er den langstrakte sjølinjen Storhaug har fått forært, som ikke gjennom noe utviklingsprosjekt har blitt til sjøbad eller noe urban sjøfront. Sett i sammenheng med at Våland og Eiganes er fullstendig avsondret saltvannstilgang, er det utrolig at denne luksusen ikke er bedre utviklet på Storhaug, til bruk for hele byen. «Det vil være en enorm boost for sentrumsplanen, og ekstremt strategisk viktig å få en etablering av denne størrelse…» Noe i Hernes utspill vekker mistanken om at disse vurderingene ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet. I flere år har Stavanger bedrevet noe som kanskje kan kalles byutvidelse, men utenfor nabolagene som har sett heisekraner løfte betongelementer på plass, har byen merket lite til «utviklingen». Linjegodstomten har ikke vakre industrianlegg som Østre bydel engang var krydret med. Til gjengjeld er den stor. Riktig stor. Og etter utbyggingen sør for Strømsbrua ble vedtatt igangsatt uten spektakulære ambisjoner, gjenstår kun denne tomten i rennet fra Våland til Storhaug. Bindeleddet mellom bydelene kan realiseres på dette stykke jord, hvor oppgaven også burde forsøke oppbalansere Lagårdsveiens kontormonotonitet. Når det i tillegg er beliggende så nært bykjernen som det er, ville det vært en gylden mulighet til å skape et selvstendig og godt stykke byutvikling. Hernes kan nå ta lærdom fra lignende felt, andre steder i Norge og gjøre noe med kunnskapen, vi kan gi tomten, på mange måter kollektivt eid og fylt av verdier, til Aker med ekspressbehandling eller bruke den til å skape en mulighet for Stavanger! Kanskje tror ikke Hernes sisntevnte vil komme ham til gode. Men som folkevalgt politiker må han da forstå at god byutvikling er for befolkningen og en glad befolkning kommer også ham til gode.